Wikos blogg

Tjenersjefen som møkkajobber

Publisert 2. sep 2011 - Skriv ut dette!

Torbjørn Wilhelmsen,
rådgiver MBA, strategi og ledelse. Wikos.no

Eva Grinde i Dagens Næringsliv hadde nylig en betraktning om  ”Møt din nye tjener: Sjefen.” Postulatet er at det er så mye press på lederen  at hun/han ikke har mulighet for å være leder – gå foran, men blir en som skal  hjelpe alle og enhver i bedriften/avdelingen/teamet til å lykkes. Observasjonen  er tankevekkende, men ikke egentlig ny.

Den tjenende leder har lang historisk tradisjon i vår  sivilisasjon. Mange vil hevde at Jesus var og er, et unikt forbilde i så måte.  En mer tidsaktuell figur beskrives av Herman Hesse i  Østerlandsferden” (1988
på norsk). En nokså tilfeldig sammensatt gruppe skal dra mot øst for å gjøre  seg fortjent til opptak i en slags forening. Poenget er at gruppen har en  tjener som hjelper dem på ulike måter. Etter noen dagers strevsom reise mot  øst, forsvinner tjeneren. Da oppdager reisefølget hvor uvurderlig tjeneren har  vært. Gradvis oppdager de at tjeneren egentlig var deres leder. Selv de små og  utbetydelige tingene tjeneren hadde i sin ryggsekk, får plutselig avgjørende  betydning for gruppens suksess. Hesse skrev romanen i 1932 og må leses i  kontrast til datidens store germanske ideal; den sterke leder. Ingen vil  tilbake dit, men samtidig leverer Eva Grinde i sitt innlegg et godt forsvar for  Tom Colbjørnsens tanker om en tydelig lederfigur med fast beslutningsevne.

Det henleder til temaet ”ledelse i kunnskapsintensive organisasjoner.” Det må være ytterst krevende å lede komplekse organisasjoner  med medarbeidere som kan ha argumenterende ferdigheter langt over
(topp)lederens. Mange steder har en som kjent kompensert på dette ved å ha en  todelt ledelse; en faglig og en administrativ. Alle medlemmer i en organisasjon  har lov, ja nesten plikt, til å kjempe for sine faglige prioriteringer. Men samtidig må det etableres en grunnforståelse for dynamikken i beslutningens kjølvann.  Når beslutningen er fattet må den omsettes til handling. Omkamper er det samme  som å opprettholde status quo eller å ta noen skritt tilbake. Derfor tenker jeg  det er viktig å etablere felles plattform for forståelse av lederskap langt  ”ned” i slike organisasjoner. En nyttig inngang til dette kan være å vise til  den gamle visdommen som er formulert i oldtidens dyder. Dydene klokskap, rettferdighet,  selvbesinnelse eller måtehold, mot og takknemlighet, er godt og moderne aktualisert av Paul Otto Brunstad i boken ”Klokt lederskap”. Om en skulle forene disse to tankerekkene, måtte det være at  utdannelse og dannelse må gå hånd i hånd. Det gjør de ikke alltid. Eva Grinde avslutter: ”Vi får håpe at noen påtar seg møkkajobbene også i årene som  kommer.” Det tror jeg vil skje. For møkk er jo den beste gjødsel man kan ha om man skal dyrke frem det beste i åkeren – både lederegenskaper og ferdigheter som medarbeider. Men som leder må man også luke i denne åkeren iblant.

Legg inn et svar