Blogg

Meninger, synspunkter, analyser fra Torbjørn Wilhelmsen

Velgere på vandring – men hvor?

Publisert 3.3 2019

Av Torbjørn Wilhelmsen, WIKOS.no

Stilt overfor melkekjøledisken på supermarkedet, må man velge mellom melk fra Tine eller fra Q-meieriene. Noen velger tilfeldig, andre velger bevisst. Noen velger på grunn av design, andre velger på grunn av «politiske» årsaker. Noen velger ikke, de lar være å drikke melk. Er valg av politisk parti like tilfeldig?

En undersøkelse som Medborgerpanelet ved Universitetet i Bergen har gjort, viser at ved Stortingsvalget i 2017 hadde 22 prosent av de som stemte på Arbeiderpartiet stemt på andre partier i 2013. For SV, Venstre og Miljøpartiet De grønne kom rundt halvparten av stemmene fra velgere som hadde stemt annerledes i 2013.

Det var altså slik at for Høyre og Arbeiderpartiet, fikk de «gjenkjøp» fra hele 78 prosent av velgerne i 2013. Senterpartiet fikk de bare 38 prosent av 2013-velgerne til å velge dem på nytt i 2017, men så fikk de samlet sett flere stemmer enn ved 2013-valget og økte derved mandatene.

Høsten 2018 ble det det politiske sentrum i norsk politikk avviklet. Ved valget i 2019 må velgerne ta inn at både Venstre og KrF har forlatt sin sentrumsposisjon til fordel for en høyreblokk. Det vil nok innebære at KrF, som hadde 79 prosent gjenvalg i 2017, vil avgi velgere til andre partier. Nå er ikke velgerskaren til KrF så stor i utgangspunktet, men det vil bety at enda flere velgere vil bevege seg mellom partiene ved de kommende valgene.

Samlet sett er altså store velgergrupper på vandring. Og det er grunn for å anta at yngre velgere er mindre lojale enn eldre. Vil for eksempel det store klimaopprøret blant unge, påvirke kommune- og fylkestingsvalget i 2019?  Hva skal til for å overbevise dem om hvilken politisk vei de skal gå?

Når politikken er produktet, blir velgerne konsumenter

Publisert 1.3 2019

Av Torbjørn Wilhelmsen, WIKOS.no

Det nærmer seg valg, og partistrategene samler seg til work shops og planlegger kick-off’s. Partiprogrammer produseres med sylskarpe blikk for runde formuleringer (eller i alle fall slik at maskefallet blir så lite som mulig den dagen realitetene dukker opp). Men hva gjelder: Overtalelse eller overbevisning? Salg eller forståelse?  

Ved valget i USA i 2012 brukte både republikanerne og demokrater over 1 milliard dollar hver på sine kampanjer. Det er nær 20 milliarder norske kroner. Dette viser hvor umulig det er for Mr. Jones å bli president, men det viser også hvordan en politiker (og tilknyttet politikk – hvis det er noen) er blitt et produkt som skal selges til velgerne.

«Oppfatter du folk som apekatter, vil de oppføre seg som apekatter. Oppfatter du folk som mennesker, vil de oppføre seg som individer.» En lett omskrevet sannhet, men applisert på temaet, er det naturlig å si at hvis politikk blir produkt, så vil velgerne bli som konsumenter som velger i tråd med dagens form, eller overbevisning – eller emosjonelle tilstand.

Det som kjennetegner valgkampanjer, er at målet er bevegelig. De politiske posisjonene kan svinge og stemningen i velgermassen påvirkes av både de politiske budskapene og andre hendelser utenfor den direkte tilknyttede politiske sfæren. Man kan anta at velgerne for det meste følger samme parti ved kommende valg som de har gjort ved tidligere valg. Ja, mange gjør det. Slaget står om velgere som beveger seg i partifloraen. Se den kommende artikkelen om dette.

Kilde: https://www.hbs.edu/faculty/Publication%20Files/15-095_ff9978b6-07b1-434b-aa27-731319b0333d.pdf

Enkle budskap – med mening som treffer

Publisert 10.1 2019

Det er valgår i 2019. Tusenvis av kandidater håper på velgernes gunst og de politiske partiene konkurrerer om oppmerksomhet. KrFs sidevalg til høyre viser at er ideologiene blitt underordnet partienes verdipreferanser og jakt på innflytelse. På lokal- og regionalplan spiller personlig tillit og relevante budskap en større rolle. Lokalpolitikk er et arnested pragmatisme og realpolitikk. Spiller det noen rolle hva skal budskapet være? Jeg mener et godt slagord kan skape interesse, skape sammenheng og gi tillit.

Et godt politisk slagord må ha relevans. «Hele folket i arbeid» som AP lanserte i 1933 er et klassisk eksempel på valgbudskap som traff. Arbeidsledigheten var stor etter den store nedturen etter krakket på Wall Street i 1929. Arbeid var nøkkelen til alt. Er det noen som umiddelbart husker slagordet fra samme parti i 2001? Nei, mange fikk gjerne ikke med seg «hvis velferd er viktigst». Da er slagordet fra de siste valgene «alle skal med» lettere å begripe – og huske.  

I 2017 lanserte Høyre slagordet «Vi tror på Norge.» Kort og fyndig, men akk – så lett å kopiere. Etter noen timer hadde Senterpartiets Slagsvold Vedum rappet slagordet og satt det i SP-kontekst: «Vi tror på HELE Norge».  Det skal ikke være lett.

Et godt slagord som både har relevans og meningsinnhold, blir til etter hardt arbeid med prioritering av saker i det aktuelle politiske partiet. Dess mer prosess, dess bedre blir slagordet akseptert internt. Det er jo de interne ressursene som skal målbære slagordet og gjøre det levende og aktuelt gjennom valgkampen. Et godt budskap går også lettere hjem i media.

Et godt politisk budskap

  • gjenspeiler analysen av partiets svar på de (antatt) mest aktuelle spørsmålene i samfunnet rundt dem,
  • synliggjør de politiske prioriteringene som er gjort,
  • taler til folks hjerter (emosjonelt) og hoder (kognitivt),
  • er lett å huske.

Vanskelig? Jeg sier som Barak Obama: Yes, we can!   

Valgets vinnere: Politikere med styrke

Publisert 4.1 2019

Politikk handler om ideologi og personlighet. Når ideologiene – om ikke er døde, så i alle fall i endring, blir betydningen av politikerens egen personlighet viktigere. Så, hva trengs – hvilke kvaliteter teller i dagens offentlighet for å vinne velgernes støtte og stemme?

«Styrke» fremheves ofte som en viktig kvalitet. Men hva i all verden gir styrke til en politiker? Er det en styrke å ikke kunne svare skikkelig på spørsmål? Er det en styrke å snu seg som en værhane og løpe der hvor man kan få best mulig gjennomslag i en styrende posisjon?  Ja, det kan hende. På kort sikt kan manøvreringsdyktighet være den styrken som avgjør politikerens suksess eller fiasko. KrF’s Hareide vs Ropstad (høsten 2018) illustrerer dette.

For andre er «styrke» uttrykk for en mer udefinerbar, men samtidig merkbar egenskap ved politikeren selv. Vi som så filmen «The darkest hour» hvor Winston Churchill ble portrettert, fikk se en politiker med usedvanlig styrke. Denne styrken kan beskrives med minst tre elementer: Han var en særing, og var klar over det. Han var seg selv. Det skulle være helt unaturlig for Churchill å tre inn i en annen type rolle enn den han fant naturlig for seg selv. Med andre ord: Styrken lå i hans egen natur eller konstitusjon. For det andre hadde han gode analytiske evner – når det gjaldt. Hans nederlag tidligere i karrieren ble brukt imot ham. For meg virket det som at nettopp erfaring fra tidligere gjorde ham enda sterkere i troen på sin egen analyse. For det tredje var han sta. Sagt på en annen måte: Han vek ikke unna og skiftet kurs etter at målet var satt. Churchill var «rett mann til rett tid». Etter krigen lyktes han ikke, som kjent.

I tilfellet Churchill var kanskje hans taler det som best uttrykte hans personlige styrke. Noen av talene hans er blitt stående som klassikere i historien. Han evnet å mobilisere ved å være ærlig i budskapet han gav, i kombinasjon med evnen til å peke på en lysere fremtid.

Mediebildet i 1944 og 2019 er dramatisk forskjellig. Men «styrke» er stadig en nødvendighet for politikere som vil lykkes med sitt politiske prosjekt. Så er det slik med styrke, at enkelte mennesker er satt opp med større mengder fra naturens side enn andre. Det gode med styrke er at det kan trenes. Som en muskel. Mengdetrening er viktig for å vedlikeholde styrken, men forutsetningen er å bygge en solid «plattform» – å øve på både analyse, løsning og kommunikasjon. Politisk suksess kommer ikke av seg selv.  

Du må gjerne delta i diskusjonen om dette på WIKOS sin side på Facebook.

Politiker – hva må til?

Publisert 2.1 2019

«…kor e’ alle helter hen?…»

2019 er valgår og folkevalgte av alle farger skal på banen for å vinne velgernes gunst.  Uten å fornærme noen, er det et stykke mellom våre lokale politiske helter og globale forbilder som Macron og Merkel. Samtidig trenger vi politiske helter – fra Storting og regjering, via fylket til kommunestyre og byråd (for de kommuner som er satt opp med det). Vi tar vårt demokratiske system for gitt, men sannheten er at det liberale demokratiet slik vi kjenner det, er truet. Av løgn, lettvinte løsninger, slappe argumenter og private ambisjoner i det politiske spillet. Nei, slett ikke alle våre politikere fortjener en slik omtale, men gode og destruktive krefter spilles ut på den politiske arena, og hvem definerer spillets gang?  De snille, de empatiske idealistene som vil redde verden, eller de slemme dagsordensetterne som prioriterer sendetid fremfor faktabaserte løsninger og god analyse?

Med andre ord: Hva trenges – hvilke kvaliteter teller i dagens offentlighet for å vinne velgernes støtte og stemme? Delta i diskusjonen på WIKOS sin side på Facebook.

Jeg tenker. Altså er jeg. Moderne.

Publisert 27.8 2014

Av Torbjørn Wilhelmsen

«Jeg tenker det må bli en endring på dette». «Tenke» er blitt en talemåte stadig flere bruker. De tenker, tenker og tenker. Det er svært lenge siden jeg har hørt noen som mener noe, vil hevde noe, og langt ifra påstå noe som helst. Men det er mange som tenker. Det er irriterende og det er farlig.

Å tenke er ikke det samme som å mene. Måten verbet «tenke» brukes på av fagfolk, kommentatorer og andre meningsdannere i den offentlige samtalen, er ikke ironi, er ikke uttrykk for svakt faglig grunnlag eller på andre måter noe man sier for å gjøre seg irrelevant. Tvert imot, ved å «tenke» kan en gå mye lengre enn hva en hadde gjort hvis en mente eller hevdet noe. Ved å tenke om noe, gjør en seg mindre sårbar for kritikk og ansvar; man har jo bare tenkt eller i disse sosiale medietider: tenkt høyt. Og det må man jo ha lov til? Jeg vil tenke-tyranniet til livs.

Ved å tenke om noe fremfor å mene noe, gir en rom for tvilen i resonnementet. Det er veldig ut å være skråsikker. Nå har jeg heller ikke veldig sans for mennesker som er skråsikre i alt de uttaler seg om, men det gjør dem i alle fall tydelige. Ved å tenke uforpliktende om det samme, blir en mer uangripelig. Man runder av hjørnet i argumentet slik at det ikke blir så spisst eller endog ubehagelig.

Rent intellektuelt fungerer moteriktig høyt-tenkning som et revehi. Tenkeren gir seg selv mulighet til å velge en annen utgang på argumentasjonsrekken eller debatten en enn den man hadde foretrukket i utgangspunktet. Man kan jo strengt tatt tenke både det ene og det andre; på den ene eller den andre siden av temaet. Dermed slipper man belastningen ved å bli oppfattet som bombastisk eller endog kunnskapsrik og analytisk. Ved å tenke om saker og ting, behøver man ikke være så presis. Sannheten er jo ikke endelig, ikke klar og aldri entydig. Selv gradestokken er gjenstand for tolkning, så hvorfor skal man da gidde å påstå at temperaturen ute er 23 grader i skyggen. Det holder å tenke litt om hvor varmt det er. «Jeg tenker at det kan ha sammenheng med den globale oppvarmingen.»

Disse tale-tenke-måtene kan også være en subtil form for demagogi. Ved å lulle noen inn i ens tenkemåter og –mønstre, er mulighetene til stede for at mottakeren lar seg involvere på alvor og derved internaliserer tankene og gjør dem til sine. Manipulering har mange uttrykk og former, men dersom en typisk meningsdanner tenker noe som kan oppfattes som nytt og spennende, kan man bli fristet til å begynne å tenke det samme. I så fall er det i alle fall én mindre som tenker selvstendig. Det var i så fall også hensikten.

Verre er det når tenkningen får plass i rettssalen. Dersom tenketalemåten får slippe inn mellom paragrafer og juridiske vurderinger, kan det skje stor skade. Dersom psykologen «tenker» at objektet ikke er egnet som foresatt for barnet, kan saken få en annen utgang enn om den er gitt etter beste faglige skjønn. Psykologen: «Jeg tenker at barnefaren ikke bør ha foreldreansvar». Dommeren: «Vi legger psykologens vurdering til grunn. Faren mister ansvaret for barnet.» Men dommeren kan ta en kvalitetssjekk: «Mener du virkelig at faren er uegnet til å ha foreldreansvar?» Psykologen: «Nei, så sterkt vil jeg ikke si det…»

Jeg vil understreke at dialogen over er tenkt… og refererer ikke til noen rettsak jeg kjenner. Men jeg vil sterkt oppfordre alle moderne høyt-tenkende meningsbærere til å gjenerobre styrken til å ha meningers mot. Si hva du mener. Behold tenkningen for deg selv.

«Ministrabile» Hvorfor Listhaug ikke kan være minister med hemmelighold

Publisert 25.10 2013

Av Torbjørn Wilhelmsen, rådgiver kommunikasjon og strategi, WIKOS.no

Før hvert pavevalg er det en hobby for Vatikan-kjennere å finne ut hvem som har sjanse til å bli pave. Kandidatene omtales som «papabile» – de er pave-emner. Norske medier boltret seg lystelig over mulige kandidater til ministerpostene i Solbergs regjering. Valget av landbruksminister har vakt problemer i offentligheten all den tid det reises tvil om Sylvi Listhaugs integritet. Hun vil nemlig ikke si hvilke kunder hun har jobbet for i tiden hun var tilknyttet PR-byrået First House. PR-folkene i First House antas å jobbe med politisk interessante prosjekt, og offentligheten vil gjerne ha innsikt i om Listhaug kan ha hatt kommersielle interesser i å hjelpe frem kunder som kjemper på den politiske areaen hun kjenner så godt.

Sylvi Listhaug skal ha ros for å være trofast mot taushetsløftet hun gav ved inngangsdøren i First House. Det er rakrygget å holde fast med et løfte som er gitt. Ulempen med denne type løfter ved døren er at de også stenger noen vinder. Løftet får konsekvenser. Da hun signerte avtalen om taushet om kundeliste, avskrev hun seg samtidig muligheten til å jobbe i et miljø som krever full åpenhet. Listhaug var, så vidt jeg husker, ikke nevnt som aktuelle kandidater i regjeringen Solberg. I lys av det som nå er kommet frem er det forståelig nok. Hun har selv signert seg ut av listen over «ministrabile» – aktuelle til en ministerpost.

Kompromiss om bompenger

Publisert 2.10 2013

(Debattartikkel i Dagens Næringsliv 2.oktober 2013)

Av Tobjørn Wilhelmsen, wikos.no

Et av de vanskeligste spørsmålene regjeringspartnerne skal ta stilling til, er finansiering av veiprosjekter. FrP har lenge og høyt flagget at de vil avvikle dagens løsning med bompenger, mens det i Samarbeidsavtalen mellom Høyre, FrP, KrF og Venstre snakkes om et «utbyggingsselsselskap som skal løfte flere veiprosjekter og gjennomføre utbygging mer effektivt.»

Det er mange gode grunner for at Staten skal ta regningen på utbygging av infrastruktur. Når det likevel ikke har vært tilfelle, er det fordi motargumentene har vært vurdert som enda bedre. Det vil føre for langt å gå gjennom disse, men jeg vil peke på svakheter i dagens system og et mulig kompromiss som regjeringsforhandlerne må vurdere.   (mer…)

Nasjonale prosjekt og media

Publisert 12.9 2013

Av Torbjørn Wilhelmsen, wikos.no, 12.september 2013

I kjølvannet etter en av debattene mellom Erna Solberg og Jens Stoltenberg, oppsto en debatt om toppkandidatenes manglende lederegenskaper: Noen hevdet at de manglet «kongstanker». Jeg mener at «det politiske Norge» ikke etterspør slike store tanker, og derved gir det heller ingen gevinst for topp-politikere å fremme slike store tanker. Jeg mener at media må bære en vesentlig del av skylden for dette. To forsøk illustrerer påstanden: Thorbjørn Jagland, som er en sann europeer i sin politiske orientering, prøvde seg med «det norske hus»(1996) etter en allegori hentet fra europeisk tenkning som er nokså fremmed her oppe ved brekanten. Det er mulig at Jagland mangler kommunikasjonsferdigheter, men jammen hjalp media godt til med å latterliggjøre hans «kongstanke». Siden kom Kjell Magne Bondevik med sin «Verdikommisjon» (1998). Her var reaksjonene mer forsiktige og avmålte, ikke minst i lys av at kommisjonen skulle ledes av Hanne Sophie Greve som er en svært dyktig jurist og menneskerettsforkjemper og som har en bakgrunn det ikke er lett å gjøre til latter. Men også Verdikommisjonen som nasjonalt prosjekt, ble delvis latterliggjort og flatet gradvis ut som et bilhjul som gradvis mistet lufttrykket.

SV’s Hallgeir Langeland tar i media i dag til orde for at det rød-grønne politiske prosjektet manglet et nasjonalt prosjekt i valgkampen. Det er jeg enig i. «Handlingsregelen» er i seg selv ikke noe som skaper verken entusiasme eller fremtidstro, samtidig som «handlingsregelen» ble altfor sentral i det politiske ordskiftet. (mer…)

Hva skal Norge med «kongstanker»?

Publisert 26.8 2013

Av Torbjørn Wilhelmsen, wikos.no

Lederegenskaper – eller helst fravær av sådanne egenskaper – diskuteres på vegne av Stoltenberg, Solberg og Jensen. Enkelte hevder at de mangler evne til å tenke ut «kongstanker». Det kan neppe lastes de tre partilederne, for hva skal vel nasjonen Norge med «kongstanker»?  (mer…)