Wikos blogg

Filantropenes inntogs- og uttogsmarsj

Publisert 18. nov 2011 - Skriv ut dette!

(eller når statlige strategier spiller fallitt)

Av Torbjørn Wilhelmsen, wikos.no

Bergen har svært lange tradisjoner for at de velformuende i byen donerer midler til gode formål. ”Legatbyen Bergen” er viden kjent og i nyere tid har de rikeste i byen gitt store midler til idrett og kultur. Svært mange av giverne har avtale med mottakeren om at de ønsker å holde en lav profil og at gaven og giverens navn ikke skal bli kjent. Som tidligere styremedlem og styreleder i Kirkens Bymisjon i Bergen fikk jeg et godt innblikk i hvordan dette fungerer. Det mest ekstreme eksempelet i sjangeren ”anonyme gaver” var da vi fant en bærepose på døren med (jeg tror det var) 200.000 kroner i. De mange tusen små og store giverne spiller en viktig rolle for finansiering av ideell virksomhet. Jeg håper de gode giverne vil fortsette å gi av både hjertet og av bankboken. I den senere tid har imidlertid noen andre trekk innenfor filantropien gjør seg gjeldende.

Det er mange viktige samfunnsområder som ikke når tilstrekkelig langt nok opp på politikernes prioriteringsliste. Området ”forskning” er et eksempel på dette. Uansett hva statsråd Tora Aasland sier, er behovet for midler til grunnforskning og programrettet forskning langt ifra dekket under offentlige ordninger. Takket være god personlig kontakt mellom ledere på Universitetet i Bergen og noen av byens mesener, har det drysset inn store millionbeløp øremerket til forskningsformål. For å styrke denne utviklingen kom Kunnskapsdepartementet i 2006 med en ordning som ”forsterker” gaven. For hver krone som gis skal Staten følge opp med 25 øre. Forskningsrådet fikk til oppgave å føre kontroll og administrere ordningen. For 2012 foreslår regjeringen å kutte ut denne ordningen. Om det skjer, er det ikke uten kamp fra alle som blir rammet. Spørsmålet er: Er verdien av filantropenes innflytelse over forskningen så stor og kritisk at regjeringen finner det riktig å redusere omfanget (de håper jo ikke at mesenene skal slutte å gi midler til forskning, sies det)? Alternativkostnaden er at forskerne bruker mer og mer av sin tid til å søke etter midler til å drive sin egen forskning. Den nye rapporten om tilstanden i norsk helseforskning (www.forskningsradet.no/nyheter) peker på et betydelig forbedringspotensial ved at de mange, små og sårbare miljøer samarbeider på tvers av institutter og organisasjoner og at det gis rom for flere karrierer etter doktorgrad. Men da kan jo ikke forskerne sitte og bruke tiden på å skrive søknader om økonomisk bistand. Organisering og penger blir viktige stikkord.

Internasjonalt spiller de frie ideelle fondene en stadig økende rolle. I boken ”How to run the world” peker Parag Khanna bl.a. på en trend med profesjonalisering av ideelle fond og legater: Over store deler av verden er det et økende samarbeid mellom legater og fond på den ene side og myndighetene på den annen. Altså det motsatte av det vi ser under Tora Aasland i Norge. Parag Khanna viser enn lang rekke eksempler på hvordan offentlig-ideelt samarbeid fremmer effektivitet på det aktuelle området og samtidig fremmer transparens for bruk av pengene. Og når myndighetene streker imot, setter filantroper i gang på egenhånd i samarbeid med frivillige organisasjoner. Som da det ble opprettet universiteter for svarte i Sør-Afrika mens det var raseskillepolitikk og undertrykking av fargedes rett til høyere utdanning.

Noen vil hevde at vi ikke kan sammenlikne oss med land i Afrika hva angår modeller for offentlig og ideell finansiering av gode prosjekter. Vel, kan hende det er på tide å lære litt av land langt borte også?  

Legg inn et svar