Muren falt – Europa gjenoppsto
Av Torbjørn Wilhelmsen, wikos.no
9.november er en viktig europeisk merkedag. Berlinmurens endelige fall ble et vendepunkt for europeisk integrasjon. Og det har noe med oss i Norge å gjøre.
Jeg definerer meg som bergenser, som nordmann og europeer; slik svært mange andre også vil gjøre når det blir spørsmål om identitet knyttet til geografi. Men å være europeer av interesse og identitet, er ikke nødvendigvis det samme som å være tilhenger av EU som fredsprosjekt. To folkeavstemminger viste at et knapt flertall i Norge ikke så slik på det. Men sammen med vårt avslag om EU-medlemskap har mange nærmest glemt Europa som kontinent og vår kulturelle vugge. Europa er blitt borte fra våre øyne fordi vi gjennom media blir blendet av alt hva EU foretar seg.
Dagens aktuelle krise for EURO-valutaen som 17 land innenfor EU har adoptert, har da også gitt betydelig næring til norsk EU-skepsis, for å si det forsiktig. EU-debatten preges av valutakrise, arbeidsledighet og nye forslag fra Kommisjonen som også vi i Norge må ta stilling til selv om vi ikke har møterett på de politiske arenaer i EU hvor sakene avgjøres. Vi i den velfødde og komfortable etterkrigsgenerasjonen, har lett for å glemme hvor viktig kontinental politikk er for oss i «furet værbitt».
Men hva var det nå igjen; hvorfor finnes EU? Er det ren selvpining man bedriver i EU eller er det andre årsaker til at så mange politikere og byråkrater bestreber seg på å utvide EU både territorielt, politisk, sosialt, kulturelt og juridisk? Svaret som Nobelkomiteen har re-artikulert: EU er et samarbeids- og fredsprosjekt.
Europa som begrep går tilbake til 1500-tallet. Kontinentet starter ved Nederlands grense mot havet, men hvor slutter Europa i øst? Helsingfors er åpenbart en europeisk by, men hva med St.Petersburg noen timer unna? Er moskovittene europeere? Tyrkia diskuterer sitt forhold til EU (og omvendt, for så vidt). Tyrkia er med i NATO, men er tyrkene europeere? Uansett: Et kjennetegn på den europeiske identiteten er nettopp at den er minst like mangefasettert som der er nasjoner. Og her ligger kimen til å forstå det europeiske samarbeidsprosjektet.
På bakgrunn av en hinsides meningsløs ødsling med menneskeliv under første verdenskrig, og en andre verdenskrig med pogromer av både jøder, sigøynere (Rom-folk) homofile, psykisk utviklingshemmede og av regimemotstandere generelt, sto store deler av Europa ganske ribbet, krigsherjet og splittet tilbake etter at freden ble en realitet i 1945.
Konflikten mellom Frankrike og Tyskland var nærmest de to verdenskrigenes mor, men hun fødte konflikter som tok livet av et ukjent antall menneskeliv over store deler av kloden. Det er beregnet at i løpet av 2.verdenskrig mistet drøyt 4 millioner mennesker livet hvert eneste av de fem årene krigen varte. Omtrent Norges befolkning – drept hvert år.
Spirene til et forpliktende europeisk samarbeid oppsto imidlertid allerede etter første verdenskrig da den franske statsministeren for den tredje republikken (frem til 1911) og siden som utenriksminister fra 1915, Aristide Briand la frem sitt forslag om en europeisk allianse i en viktig tale i Folkeforbundet 5.september 1929. Bakgrunnen var den sterke økonomiske utviklingen i Tyskland og et forsøk på å redde stumpene av Versailles-traktaten fra 1919. Tanken var å utvikle et europeisk samarbeid innen økonomisk og industriell utvikling. Hans tyske motstykke og supporter Gustav Stressemann, døde plutselig og sammenfallet med en merkbar økonomisk tilbakegang, førte til at planen aldri ble gjennomført.
Spirene til et nytt og forpliktende samarbeid mellom Storbritannia og Frankrike startet under 2. verdenskrig. Jean Monnet (1888-1979), kjent som pragmatisk internasjonalist, utviklet i London tanker som hadde bygget seg opp helt ifra første verdenskrig. I 1940 ble Monnet leder for The Anglo-French Coordination Committee i London og hadde god kontakt med Churshills kabinett. I et notat på fem sider foreslo Monnet å slå sammen de to landenes ressurser innen politikk, militære, kolonier, økonomier, ja alt. Landene skulle ikke kapitulere hver for seg og de 250.000 stridende franskmennene skulle få adgang til UK om nødvendig. Det oppsiktsvekkende var at han fikk gjennomslag for dette hos både Churchill og den franske statsministeren Reynaud. 13.juni satt Monnet og skrev på forslaget. Samme natt måtte han korrigere manuset fra «Paris kan falle om kort tid», til «Paris har falt.». 16.juni var hele erklæringen skrevet og Charles de Gaulle tok med seg erklæringen på fly til den franske regjeringen som hadde flyktet til Bordeaux. Churchill og noen andre skulle komme etter i en krysser over Kanalen. Da Churchill satt på toget på Waterloo Station, kom meldingen om at den franske regjeringen hadde avvist unionen. Churchill gikk av toget, og samme natt bombet for første gang tyske fly England.
Men Monnet slapp ikke taket i sine visjoner om et forenet Europa. Etter krigen ble han leder av den franske planleggingskommisjonen og han ansees som den egentlige forfatteren av Schumann-planen som siden ble grunnlaget for den Europeiske Kull- og Stålunionen som ble etablert i 1952.
«Through the consolidation of basic production and the institution of a High Authority, whose decisions will bind France, Germany and the other countries that will join, this proposal represents the first concrete step towards a European federation, imperative for the preservation of peace,” sa den franske utenriksminister Robert Schumann på vegne av den franske regjeringen og i samforståelse med den vest-tyske statsminister Conrad Adenauer den 9.mai 1950. Mange anser 9.mai som EU’s nasjonaldag.
Kort tid etter slo Italia, Belgia, Luxembourg og Nederland seg til avtalen. I 1955 etablerte Monnet en aksjonskomite med mål å legge grunnlag for »De forente europeiske nasjoner» Det ble ikke noe av, men arbeidet fremsto som en drivkraft for en gradvis etablering av en europeisk union. Vi fikk Romatraktaten i 1957 som ble grunnlaget for EEC, britene, danskene og irene ble medlem i 1973, i 1979 kom det europeiske monetære systemet til – det som ble en forløper for Euroen – en interbankvaluta «ECU» European Currency Unit – som var en vektet valuta basert på sentrale nasjonale valutaer. I 1979 ble Europaparlamentet etablert og Monnet døde. Han ble en ledende arkitekt for utbyggingen av EU. Trinn for trinn var han med å bygge et Europa hvor nasjonene aldri mer skulle krige imot hverandre. Monnet døde 90 år gammel. Ti år etter sin død, besluttet president Francois Mitterand at Monnet skulle flyttes til Pantheon i Paris. I Brussel er en av de viktigste bygningene oppkalt etter ham.
Monnet var ikke politiker, embedsmann eller diplomat. Samtidig var han en av Europas absolutt ledende strateger. Ett av hans minneord er: Fred er en prosess som krever arbeid hele tiden. Etter Monnets mening kunne det europeiske historiske drama, den endeløse rekken av våpenstillstander avløst av kriger, bare brytes ved å bygge opp noe som nådde ut over de nasjonale grensene. Dette fredsprosjektet pågår fortsatt. Berlinmurens fall den 9.november er en aktualisering av det vedvarende arbeid som kreves for at freden fortsatt skal utvikles også i Europa.
