Av Torbjørn Wilhelmsen
«Jeg tenker det må bli en endring på dette». «Tenke» er blitt en talemåte stadig flere bruker. De tenker, tenker og tenker. Det er svært lenge siden jeg har hørt noen som mener noe, vil hevde noe, og langt ifra påstå noe som helst. Men det er mange som tenker. Det er irriterende og det er farlig.
Å tenke er ikke det samme som å mene. Måten verbet «tenke» brukes på av fagfolk, kommentatorer og andre meningsdannere i den offentlige samtalen, er ikke ironi, er ikke uttrykk for svakt faglig grunnlag eller på andre måter noe man sier for å gjøre seg irrelevant. Tvert imot, ved å «tenke» kan en gå mye lengre enn hva en hadde gjort hvis en mente eller hevdet noe. Ved å tenke om noe, gjør en seg mindre sårbar for kritikk og ansvar; man har jo bare tenkt eller i disse sosiale medietider: tenkt høyt. Og det må man jo ha lov til? Jeg vil tenke-tyranniet til livs.
Ved å tenke om noe fremfor å mene noe, gir en rom for tvilen i resonnementet. Det er veldig ut å være skråsikker. Nå har jeg heller ikke veldig sans for mennesker som er skråsikre i alt de uttaler seg om, men det gjør dem i alle fall tydelige. Ved å tenke uforpliktende om det samme, blir en mer uangripelig. Man runder av hjørnet i argumentet slik at det ikke blir så spisst eller endog ubehagelig.
Rent intellektuelt fungerer moteriktig høyt-tenkning som et revehi. Tenkeren gir seg selv mulighet til å velge en annen utgang på argumentasjonsrekken eller debatten en enn den man hadde foretrukket i utgangspunktet. Man kan jo strengt tatt tenke både det ene og det andre; på den ene eller den andre siden av temaet. Dermed slipper man belastningen ved å bli oppfattet som bombastisk eller endog kunnskapsrik og analytisk. Ved å tenke om saker og ting, behøver man ikke være så presis. Sannheten er jo ikke endelig, ikke klar og aldri entydig. Selv gradestokken er gjenstand for tolkning, så hvorfor skal man da gidde å påstå at temperaturen ute er 23 grader i skyggen. Det holder å tenke litt om hvor varmt det er. «Jeg tenker at det kan ha sammenheng med den globale oppvarmingen.»
Disse tale-tenke-måtene kan også være en subtil form for demagogi. Ved å lulle noen inn i ens tenkemåter og –mønstre, er mulighetene til stede for at mottakeren lar seg involvere på alvor og derved internaliserer tankene og gjør dem til sine. Manipulering har mange uttrykk og former, men dersom en typisk meningsdanner tenker noe som kan oppfattes som nytt og spennende, kan man bli fristet til å begynne å tenke det samme. I så fall er det i alle fall én mindre som tenker selvstendig. Det var i så fall også hensikten.
Verre er det når tenkningen får plass i rettssalen. Dersom tenketalemåten får slippe inn mellom paragrafer og juridiske vurderinger, kan det skje stor skade. Dersom psykologen «tenker» at objektet ikke er egnet som foresatt for barnet, kan saken få en annen utgang enn om den er gitt etter beste faglige skjønn. Psykologen: «Jeg tenker at barnefaren ikke bør ha foreldreansvar». Dommeren: «Vi legger psykologens vurdering til grunn. Faren mister ansvaret for barnet.» Men dommeren kan ta en kvalitetssjekk: «Mener du virkelig at faren er uegnet til å ha foreldreansvar?» Psykologen: «Nei, så sterkt vil jeg ikke si det…»
Jeg vil understreke at dialogen over er tenkt… og refererer ikke til noen rettsak jeg kjenner. Men jeg vil sterkt oppfordre alle moderne høyt-tenkende meningsbærere til å gjenerobre styrken til å ha meningers mot. Si hva du mener. Behold tenkningen for deg selv.
