Av Torbjørn Wilhelmsen, WIKOS.no
Michael Lewis er en kjent journalist og forfatter i USA. Han ble utdannet ved Princeton University hvor han skrev sin bachelor-oppgave om gresk inspirasjon på italiensk skulpturkunst. Han var ikke egentlig så opptatt av dette emnet, men av språket, formidlingen. Lewis ville bli forfatter. Da han fikk evalueringen av oppgaven sin, spurte han veilederen som var en anerkjent professor, om han likte hans stil og skrivemåte. Professoren svarte: «Hvis du vurderer å bli forfatter, så er mitt enkle råd: Ikke tenk mer på det!» Lewis fikk en lærerjobb, men skrev på tekster om kveldene. Alle slags saker og emner. I et middagsselskap noen år senere fikk han en borddame som var gift med en leder og finansmegler i Salomon Brothers. Hun insisterte overfor mannen at Lewis skulle få en jobb i meglerhuset. Det fikk han – uten å ha den ringeste peiling på verdipapirer. To år senere hevet han flere hundre tusen dollar i lønn og gav investeringsråd til meglerhusets beste kunder. Dette var historien han trengte for sitt bokprosjekt.
I 1989 kom boken «Liar’s Poker» som ble en bestseller langt utenfor Wall Street. Lewis sluttet i finanshuset og ble forfatter. Lewis flyttet til California, men i 2012 ble han hentet tilbake til Princeton for å holde hovedtalen til avgangsstudentene. Det var her han fortalte historien om seg selv og om et eksperiment som psykologer i hans nye nabolag gjorde – nettopp med studenter. To grupper på henholdsvis tre kvinner og tre menn fikk i oppgave å løse et problem av typen «servering av alkohol på universitetet». I hver gruppe ble det trukket én tilfeldig til å lede gruppen. Etter en halv time kommer en assistent inn i gruppen med fire gode kakestykker. Alle tar selvfølgelig ett kakestykke hver. Men hva med den fjerde kaken? Jo, i begge gruppene tar lederen kakestykket med største selvfølgelighet. Lederen spiser kaken med stor nytelse og rister fornøyet smulene av genseren etterpå.
Michael Lewis forklarer to ting med dette. For det første forklarer eksperimentet at ledere svært fort får et selvbilde som gir dem en oppfatning av og selvrettferdiggjør, at de fortjener mer enn andre ansatte. Det bidrar til å forklare hvorfor ledere mener seg berettiget høyere lønn, større bonuser og flere goder enn andre ansatte. For det andre hevder han at begge lederne i de to gruppene OG ham selv i sitt liv hadde hatt flaks. Det var helt tilfeldig at de var blitt utpekt til ledere og det var flaks at han selv fikk inngang i finansverdenen og dermed fikk materiale til å skrive bestselgeren han hadde drømt om like fra studiedagene.
Michael Lewis sin historie har også en moral: «Som leder med suksess har du også hatt flaks. Det er tilfeldigheter men også faktorer som familiebakgrunn og sosial status som er avgjørende for suksess i arbeidslivet. Poenget er at suksess gir også ansvar. Som suksessfull leder skylder du å dele med de som ikke har hatt samme flaks.»
Michael Lewis’ historie har i høyeste grad noe med oss i Norge å gjøre. Vi har hatt flaks og vi har inntatt en ledende posisjon i verden. Som innbyggere har vi del i flaksen som har gitt oss individuell suksess på mange av livets områder. En tanke for julen kan jo nettopp være i forlengelsen av Lewis’ hilsen til avgangsstudentene ved Princeton: Hva bruker vi suksessen til?
