Av Torbjørn Wilhelmsen, wikos.no, 12.september 2013
I kjølvannet etter en av debattene mellom Erna Solberg og Jens Stoltenberg, oppsto en debatt om toppkandidatenes manglende lederegenskaper: Noen hevdet at de manglet «kongstanker». Jeg mener at «det politiske Norge» ikke etterspør slike store tanker, og derved gir det heller ingen gevinst for topp-politikere å fremme slike store tanker. Jeg mener at media må bære en vesentlig del av skylden for dette. To forsøk illustrerer påstanden: Thorbjørn Jagland, som er en sann europeer i sin politiske orientering, prøvde seg med «det norske hus»(1996) etter en allegori hentet fra europeisk tenkning som er nokså fremmed her oppe ved brekanten. Det er mulig at Jagland mangler kommunikasjonsferdigheter, men jammen hjalp media godt til med å latterliggjøre hans «kongstanke». Siden kom Kjell Magne Bondevik med sin «Verdikommisjon» (1998). Her var reaksjonene mer forsiktige og avmålte, ikke minst i lys av at kommisjonen skulle ledes av Hanne Sophie Greve som er en svært dyktig jurist og menneskerettsforkjemper og som har en bakgrunn det ikke er lett å gjøre til latter. Men også Verdikommisjonen som nasjonalt prosjekt, ble delvis latterliggjort og flatet gradvis ut som et bilhjul som gradvis mistet lufttrykket.
SV’s Hallgeir Langeland tar i media i dag til orde for at det rød-grønne politiske prosjektet manglet et nasjonalt prosjekt i valgkampen. Det er jeg enig i. «Handlingsregelen» er i seg selv ikke noe som skaper verken entusiasme eller fremtidstro, samtidig som «handlingsregelen» ble altfor sentral i det politiske ordskiftet.
Det eneste partiet som kan sies å ha et nasjonalt prosjekt, er Miljøpartiet de grønne (MDG). De ville ikke bare verne Lofoten med mere imot oljeboring; de vil endre hele samfunnet – skritt for skritt i en grønnere retning. De vil sette en ny «grønn økonomisk ordning» for land og folk. De fikk, som kjent, inn 1 representant på Stortinget. Det som er interessant akkurat nå – i denne sammenheng – er oversikten Dagens Næringsliv hadde i går (11.september 2013) hvor mange av våre viktigste opinionsledere utenfor politikken tar til orde for betydningen av fundamentale endringer i retning av miljø og langsiktig bærekraft. Flere tar til orde for behovet for at nasjonen Norge fjerner seg fra oljeavhengigheten. Det er i bunn og grunn det samme som MDG sier. Og ikke bare de: Forskere har hevdet det lenge og kirkens menn og kvinner har med ulikt hell tatt til orde for noe tilsvarende.
MDG’s Rasmus Hansson er for tiden inne i den mediale varmen. Foreløpig er det ingen som kødder med ham, og han kan nyte godt av politiske hvetebrødsdager i den forstand at media ikke avkrever tydelige svar og «ja/nei» på alle de områder politikken samlet sett omfavner. Spørsmålet er om hans og MDG’s nasjonale virkelige store kongstanker for fremtidens generasjoner, skal lide samme triste skjebne som det andre politiske ledere har erfart. Kan hende Norge er klar for et nasjonalt prosjekt?
……………..
