Av Torbjørn Wilhelmsen, styremedlem Europabevegelsen Hordaland
Det er få som kjenner EU-systemet og Europabevegelsen så godt som Frank Rossavik. I lørdagskommentaren i BT 2.februar kan det virke som om det også er hans svakhet. Her demonstrerer han sin oversikt med så mange innfallsvinkler at hans poeng trues av intellektuell drukningsdød. Bakgrunnen for Rossaviks kommentar er det overraskende synspunktet den nylig avgåtte lederen av Europabevegelsen, Paal Frisvold kom med. Fra sitt lobbyist-kontor i Brussel for Bellona og næringslivsinteresser med fryktsomme penger, kom et ønske om norsk avstemning om EØS-avtalen – alt i lys av stasminister Camerons tale til britene om en avstemning fem år frem i tid om deres EU-medlemsskap. Synspunktet er i og for seg frisk nok, men helt uten ryggdekning i Europabevegelsen han tross alt ledet. Det kan ha vært en ”slip of the tongue” eller et uttrykk for den desperasjon norsk EU-debatt kveles av. Det er i og for seg ikke utenkelig at Frisvold kan få rett, men dagens bilde er så uoversiktlig at en mulighet for et referendum fem år frem i tid ikke er gangbart mål å styre etter.
Både tidligere borgerlige regjeringer og den nåværende rødgrønne regjeringen har fungert med en innebygget klausul om å la Norges tilknytning til EU være et ”ikke-tema”. Det er disse selvmordsparagrafene som har kvelt norsk EU-debatt. Europabevegelsen har lidd under dette og gjort bevegelsen impotent. Den nye generalsekretæren har fortjenstfullt grepet fatt i dette og lansert et forslag til reposisjonering av Europabevegelsen i Norge (husk: den er en del av en pan-europeisk bevegelse etablert i 1947 – www.europeanmovement.eu). En ny strategi vil etter planen bli vedtatt på et ekstraordinært landsmøte til sommeren.
Jeg tror de aller fleste både i Europabevegelsen og i landet for øvrig, ser at Norge er tjent med en tett relasjon til EU. Norge er en del av Europa og både politisk, kulturelt, sosialt og ikke minst økonomisk. Det er våre naboer på Kontinentet som påvirker oss og som bekrefter oss med nasjonal identitet og egenart. Europabevegelsen vil ikke tre inn i rollen som motpart i en eventuell strid om EØS-avtalen, men samtidig vil de fleste av oss forsvare EØS-avtalen med nebb og klør dersom den blir truet. EØS-avtalen er likevel først og fremst en politisk konstruksjon som en kompakt politisk majoritet har ansvar for og som jeg er overbevist om de vil ivareta. I lys av dette vil Europabevegelsen måtte jobbe på nye måter og langs langsiktige akser. Vi har mange gode ideer på lager. Noen ”quick fix” for norsk EU-medlemsskap ser vi ikke for oss, men en annen type Europadebatt vil være nødvendig. Det er her Europabevegelsen vil ha sin misjon uavhengig av farge på regjeringen eller dagsformen til EU, Cameron eller Rossavik, for den saks skyld.
