Av Torbjørn Wilhelmsen, rådgiver MBA, wikos.no
NOR PR’s forretningsmodell med ekstrabetaling fra kunder dersom byrået skaffer oppslag på førstesider og deres liste over vennligsinnede journalister, har utløst debatt om både praksis og etikk. Paal Espen Hambre i et PR-byrå i Oslo er «skremt» over advokat Grimstads refleksjoner omkring muligheter for utvikling av korrupsjon i denne type relasjoner mellom PR-aktører og redaksjon. Ja, Hambre mener dette i beste fall er noe som hørte 80-årene til. (1980-årene, altså). Jeg vet ikke hvor gammel Hambre var på denne tiden, men jeg var selv aktiv i det som på den tiden het Informasjonsforeningen (siden Kommunikasjonsforeningen). Mitt inntrykk, etter 30 år i bransjen, er at det har blitt en betydelig profesjonalisering av forholdet mellom oss betalte budbringere og vokterne av den frie presse. På det omtalte 80-tallet var det en kompakt majoritet av journalister som helst ikke ville snakke med oss i det hele tatt. Nå er dette fullt mulig – i den forstand at et tip eller flere tips fra sånne som oss vurderes på lik linje med alle andre forslag og ideer som redaksjonen til enhver tid vurderer.
Problemet med «suksess fee» og ulovlige personregistre med journalistnavn, er at det kan legge grunnlag, eller legge til rette, for korrupsjonslignende tilstander. Sikkert ikke i dag, trolig heller ikke i morgen, men ingen vet hva som kan skje i fremtiden… Men vel så dumt er det å underkjenne egen innsats: Ved å gjøre egen inntekt avhengig av redaksjonelle (tredjeparts) vurderinger, undergraver man sin egen profesjonalitet som rådgiver. Det er fristende å inngå avtaler med kunder om at dersom man oppnår et oppslag på første side (eller topp-sak i etermedia) så skal kunden betale mer. Men det er en kortsiktig strategi som minner om det å la vannet gå i buksen en kald vinterdag for å holde seg varm. Det er synd dersom Hambre eller andre ikke ser dette. Hambe får ros av en av sine kunder for blant annet å være «lettbent». Mulig noen må føye til «PR-bransjens Sancta Simplicitas»?
