Posts Tagged ‘first house’

«Ministrabile» Hvorfor Listhaug ikke kan være minister med hemmelighold

Publisert 25. okt 2013 - Skriv ut dette!

Av Torbjørn Wilhelmsen, rådgiver kommunikasjon og strategi, WIKOS.no

Før hvert pavevalg er det en hobby for Vatikan-kjennere å finne ut hvem som har sjanse til å bli pave. Kandidatene omtales som «papabile» – de er pave-emner. Norske medier boltret seg lystelig over mulige kandidater til ministerpostene i Solbergs regjering. Valget av landbruksminister har vakt problemer i offentligheten all den tid det reises tvil om Sylvi Listhaugs integritet. Hun vil nemlig ikke si hvilke kunder hun har jobbet for i tiden hun var tilknyttet PR-byrået First House. PR-folkene i First House antas å jobbe med politisk interessante prosjekt, og offentligheten vil gjerne ha innsikt i om Listhaug kan ha hatt kommersielle interesser i å hjelpe frem kunder som kjemper på den politiske areaen hun kjenner så godt.

Sylvi Listhaug skal ha ros for å være trofast mot taushetsløftet hun gav ved inngangsdøren i First House. Det er rakrygget å holde fast med et løfte som er gitt. Ulempen med denne type løfter ved døren er at de også stenger noen vinder. Løftet får konsekvenser. Da hun signerte avtalen om taushet om kundeliste, avskrev hun seg samtidig muligheten til å jobbe i et miljø som krever full åpenhet. Listhaug var, så vidt jeg husker, ikke nevnt som aktuelle kandidater i regjeringen Solberg. I lys av det som nå er kommet frem er det forståelig nok. Hun har selv signert seg ut av listen over «ministrabile» – aktuelle til en ministerpost.

Politiker – kall eller karriere?

Publisert 29. mar 2012 - Skriv ut dette!

Av Torbjørn Wilhelmsen, wikos.no

Mens valgdeltakelsen til nasjonale, regionale og lokale valg er en stadig utfordring, virker det som stadig flere av dem vi skal stemme på velger politikken som yrke. Når generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland, langer ut mot sine tidligere venner, politiske uvenner og kolleger som trekker inn i First House etter at de avslutter voksenopplæringen samfunnet bekoster dem gjennom trivelige oppdrag i godt betalte politiske verv (og administrative jobber på toppnivå), så skyter han også delvis seg selv i foten. Politiske haglskudd er ikke mer treffsikre enn dem jegerne bruker på rypejakt. Ikke alle kan bli generalsekretær i Europarådet eller få spennende utfordringer som utsending for FNs generalsekretær. Eller bli Riksrevisor, for den saks skyld. Jagland har selv valgt en politisk karriere – så god som noen.   

First House-syndromet er etter min mening mer et symptom enn en fullstendig diagnose. Problemet synes å starte mye tidligere i en ung politikers karriere: Nemlig at vi får stadig flere unge som nettopp satser livet på en politisk karriere. For en del av våre folkevalgte (?) får slike karrierer en brå slutt. Den kan være veldig brå. Og ettersom de aldri har gjort annet enn å analysere den politiske motpartens tragiske historie, sitt eget partis fortreffelighet og å legge strategier for medievinkling og oppslag basert på konsulentrapporter og proposisjoner, så er det ikke alltid like enkelt å finne relevant sysselsetting etter selvvalgt eller borgervalgt exit. Og noe må de jo finne på.

Det kan synes som om det er en omvendt proporsjonalitet i at dess lavere valgdeltakelse dess flere karrierepolitikere får vi. Løsningen på dette finner vi ikke på kort sikt. Det er ikke mulig å rive First House. Men de politiske partiene, som med ansiktet vendt mot borgerne sier de kjemper for et ekte og sannferdig demokrati, må – med ansiktet vendt mot partimedlemmer –  sørge for å rekruttere politikere som har et yrke å falle tilbake på. Politisk broilerproduksjon fremstår på lengre sikt som en fare for demokratiet selv.