Det er krise. Det er svært krevende tider. Men krisen vil gå over. Både Norge, verden og virksomhetene vil gå videre. Hvordan ser verden ut for næringslivet, og hvilke handlingsalternativ har vi når (den verste) krisen er over? Det er selvsagt ikke godt å si, men la oss likevel prøve å tenke litt frem.
Vi må forutsette at på den andre siden av krisen, har bedriftene betydelig svekket egenkapital. Mange virksomheter har gått konkurs, andre har høy gjeld og det er tusenvis arbeidsføre uten arbeid. Vi må tro at mange vil gå tilbake til bedriften de ble permittert ifra, men fortsatt vil det være en betydelig arbeidskraftreserve. Dette innebærer at kjøpekraften samlet sett er svekket. Langt færre vil kjøpe bolig eller nye biler. Mange butikklokaler vil stå tomme. På plussiden må vi tro at det offentlige vil prøve på en motkonjunkturpolitikk. Milliardene vil sitte løsere enn det vi erfarer under normale omstendigheter. Den offentlige ressursbruken kan for dette formål deles i tre: Lønnskostnader til offentlig ansatte, offentlige innkjøp eller driftskostnader og investeringer i bygg og anlegg. På metanivå har vi et bakteppe hvor vi skal gjennom en omstilling i retning av nullutslippssamfunn. EU har lansert sin ”Green Deal” hvor de (før koronakrisen) varslet massive investeringer i og utvikling av, bærekraftige løsninger. EU-Europa skal være karbonnøytralt innen 2050. Norge vil følge etter. En annen viktig del av metabildet er at vi her i Vest-Norge er inne i en tid med våtere klima med mye nedbør og overfylte kraftmagasin. Vi må anta at oljeprisen vil holde seg lav på mellomlang sikt. På den annen side vil etterspørselen etter energi øke.
Strategi handler om å rette bedriftens ressurser inn mot områder hvor man antar bedriften har konkurransefordel. Strategi handler om hvor vi skal konkurrere og hvordan vi skal vinne. I vår tid må man likevel spørre hva der er å ”vinne” når man kommer til en forlatt slagmark?
Jeg tror mange i en post-koronatid vil se fordeler i at flere bedrifter slår seg sammen. En konsolidering vil i en rekke bransjer fremstå som fornuftig. Bygge- og anleggsbransjen er typisk for dette. Internasjonal konkurranse er og forblir en realitet og en konsolidering vil være bra for å ruste seg for nye kontrakter. Selv de største entreprenørene i Norge gruer seg for å legge inn anbud på veiprosjekter over 1 milliard kroner. Sagt litt spøkefullt, så får en ikke mye vei og jernbane for 1 milliard kroner i dag. Skal vi unngå flere skandaler a la utbyggingen av ”Sotrasambandet” til over 10 milliarder kroner og som derfor ikke egner seg for norske entreprenører, må både anbud tilpasses norske forhold og anbudstilbyderne bli mer robuste. Sett fra Vestland skal vi realisere en rekke store og viktige infrastrukturprosjekter som Ringeriksbanen, E16 og jernbane Arna-Voss, bybane til Åsane og løsning på veisystemet fra Åsane til Nordhordlandsbroen. Selv om ikke det kommer bru over Bjørnafjorden, vil også E39 kreve store investeringer. I tillegg ligger en lang rekke mindre prosjekter på vent i kategorien ”vedlikehold og mindre utbedringer”. Bare i Vestland fylkes snakkes det om 10 milliarder kroner+.
Kompetanseutvikling av egne ansatte vil også være viktig for å sikre rett kompetanse i møte med de enorme mulighetene innenfor ”den grønne avtalen”. Energisektoren i sterkt utvidet forstand, vil kreve store investeringer på alle nivå i samfunnet. Det MÅ bli lønnsomt for kraftselskapene å effektivisere og modernisere gamle kraftverk. Vindkraft blir den nye store kraftkilden vi må bygge ut, både på land og til havs, og en kraftledning til Skottland vil være lønnsom, både for storsamfunnet, for kraftkommunene og for produsentene, i tillegg til miljøet som spares for millioner av tonn CO2. Energiøkonomisering vil igjen bli aktuelt – særlig med offentlig delfiansiering som kan komme i motkonjunkturens tid.
Varehandelen trenger en fornyelse. Både huseiere og butikkeiere må tenke nytt om organisering av handelen. Kjøpesentre i den form vi har det i dag, er ikke kommet for å bli. De vil i alle fall bli møtt med konkurranse fra mer basarlignende overbygninger både bokstavelig og organisatorisk. Pop-up butikker vil gi ekstra farge til slike steder. Jeg tror at etter koronakrisen vil stadig flere se verdien av lokal handel. Kjedebutikker er, som navnet inviterer til, kjedelige. Nytenkning vil føre til helt nye løsninger. Den største bokhandelen i New York har i mange år kombinert salg av nye og brukte bøker. Når forlagsmonopolene brytes i norsk bokhandel, vil det kunne bli helt nye konsepter for omsetning av bøker. Jeg er overbevist om at de dyktigste kremmerne i vår lokale handelsstand gjerne blir med på kreativ strategiutvikling i våre lokale markeder.
Det vil helt sikkert komme mange nye og spennende digitale løsninger som endrer hverdagslivet. Bysykkel er et godt eksempel på dette. Men jeg er også sikker på at gode gamle, håndfaste produkter vil ha en trygg fremtid. I EU forberedes nå lover og regler som setter krav til produsenter om at alt slags utstyr skal kunne repareres. Tenk det: Vi behøver ikke kaste kaffetrakteren om den går i stykker. Dette vil føre til bedre produkter med lengre levetid, trolig noe dyrere i innkjøp, men som vil skape et stort ettermarked for reparasjon. 3D-trykking av reservedeler gjør at man enkelt kan skifte en del som er gått i stykker. Hvor mange arbeidsplasser vil det bli, mon tro?
Kultursektoren opplevde bomstopp da publikum ble bedt om å holde seg hjemme. Ettersom mennesket er et sosialt vesen, vil behovet for kulturtilbud raskt komme opp igjen, men kanskje ikke med alle tilbud i akkurat samme format som før. Vi ser hvordan kreativiteten har eksplodert i nett-konserter og dedikerte sendinger på ulike plattformer. Her ser vi konturene av et helt nytt marked med lave innstegskostnader og minimale distribusjonskostnader. Får vi en ny bransje innen kulturbransjen?
Nå gjelder det å bite seg fast, holde ut og komme gjennom krisen med minimale skader og tap. I første omgang er det mer enn krevende nok for mange virksomheter. Samtidig må vi løfte blikket og se om vi kan bygge opp nye virksomheter som svarer på utfordringene vi vil møte: Behov for sysselsetting, kvalitetsløsninger som er langtidsholdbare, nye konsepter som utfordrer netthandel og selv-isolasjon, og et lønnsomhets- og inntektsnivå som er holdbart og som reduserer avstanden mellom kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Og husk: Sammen er vi mindre alene. Også i næringslivet.
Torbjørn Wilhelmsen
