Av Torbjørn Wilhelmsen, wikos.no, 12.september 2013
I kjølvannet etter en av debattene mellom Erna Solberg og Jens Stoltenberg, oppsto en debatt om toppkandidatenes manglende lederegenskaper: Noen hevdet at de manglet «kongstanker». Jeg mener at «det politiske Norge» ikke etterspør slike store tanker, og derved gir det heller ingen gevinst for topp-politikere å fremme slike store tanker. Jeg mener at media må bære en vesentlig del av skylden for dette. To forsøk illustrerer påstanden: Thorbjørn Jagland, som er en sann europeer i sin politiske orientering, prøvde seg med «det norske hus»(1996) etter en allegori hentet fra europeisk tenkning som er nokså fremmed her oppe ved brekanten. Det er mulig at Jagland mangler kommunikasjonsferdigheter, men jammen hjalp media godt til med å latterliggjøre hans «kongstanke». Siden kom Kjell Magne Bondevik med sin «Verdikommisjon» (1998). Her var reaksjonene mer forsiktige og avmålte, ikke minst i lys av at kommisjonen skulle ledes av Hanne Sophie Greve som er en svært dyktig jurist og menneskerettsforkjemper og som har en bakgrunn det ikke er lett å gjøre til latter. Men også Verdikommisjonen som nasjonalt prosjekt, ble delvis latterliggjort og flatet gradvis ut som et bilhjul som gradvis mistet lufttrykket.
SV’s Hallgeir Langeland tar i media i dag til orde for at det rød-grønne politiske prosjektet manglet et nasjonalt prosjekt i valgkampen. Det er jeg enig i. «Handlingsregelen» er i seg selv ikke noe som skaper verken entusiasme eller fremtidstro, samtidig som «handlingsregelen» ble altfor sentral i det politiske ordskiftet. (mer…)
